Munk er en 13-15 cm lang og nokså kraftig bygd sanger. Oversiden er skittengrå, mens den på undersiden har lyst olivengrå fjær.
Både hanner og hunner har en liten hette som når ned til øyets overkant. Hunner og ungfugler har brunfarget hette, mens hannens hette er sort. Bein og nebb er gråfarget.
Munkens lokkelyd er et hardt snekkende tekk som gjentas i lange serier dersom fuglen føler uro. Iblant kan den skyte inn utdratte, hese sjreh. Lokkelyden er kanskje ikke så imponerende, men sangen er noe helt annet: Munkens sang regnes blant de aller vakreste. Den begynner med en ubestemt pludrende kvitring, som så slår over i fløyteaktige klare strofer, gjerne litt vemodige mot slutten. Som andre sangere i sangerslekten (Sylvia) har munken iblant en underliggende sang av herminger og knirkende, skrapende lyder
Hekkingen foregår i mai-juni i fuktig eller skyggerik skog med tett undervegetasjon. Reiret plasseres lavt i busker.
Munk regnes som en karakterfugl i store deler av Mellom- og Sør-Europa, hvor den kan være svært tallrik. I nordlige og østlige områder av Europa er munken for trekkfugl å regne, mens den i vest og sør er standfugl eller korttrekkende. Fuglen trekker mot de nordlige og østre delene av Afrika om høsten. De siste tiårene har man derimot observert en økende populasjon av overvintrende munk i Norge. Disse stammer fra populasjoner som hekker i sentrale deler av Europa. Denne økningen av vinterfugl skyldes i stor grad mildere vinterklima her i nord, samt bedre tilgang på mat.
