Sidensvans er med sine 18-20 cm omtrent så stor som en stær og har et vingespenn på 32-35 cm. Normal vekt ligger mellom 50 og 60 gram. Den er ganske kompakt bygd med tykk hals og stort hode. Sidensvansen har nokså lange vinger, noe som gjør at den kan oppnå en rask flukt, gjerne i 40-50 km/t.
Kjønnene er like. Fuglen gjenkjennes straks på rødbeige fjærdrakt, og en stor fjærtopp på hodet. Den har flotte røde og sterkt gule tegninger på vinger og stjert, noe ingen annen norsk fugl kan skilte med. Det signalgule terminalbåndet på stjerten er ekstra godt synlig når fuglen sitter i ro, og armsvingfjærene har mange og lange røde "lakkflekker". Den har sort øyemaske og gråsvart strupeparti som synes godt i kontrast med den rødbeige fjærdrakten. På grunn av de sterke fargene, ser vingene ut til å være laget av voks (jf. det engelske navnet på arten).
Sidensvans er en trekkfugl og en utpreget invasjonsfugl som kan variere sterkt i antall fra år til år. Den hekker sparsomt i nordlige deler av taigaen i Norge og østover gjennom Russland. Her til lands er den å finne hovedsakelig fra Trøndelag og nordover, og det antas at det er en liten bestand i våre tre nordligste fylker.
Det skålformede reiret plasseres som oftest på en grein i bartrær i øde, lavrik, eldre barskog. Her legger hunnen 5-6 egg fra slutten av mai til slutten av juni. Ungene klekkes etter to uker ruging og forlater reiret når de er flyvedyktige, etter ca 15-17 dager.
Sidensvans har et nomadisk levevis og kan opptre i svært store flokker om vinteren for så å forsvinne helt om våren. Om høsten og vinteren streifer den mye omkring i Sør-Norge. Fuglene kommer fra nordøstlige områder og blir hos oss i noen måneder før de drar videre sørover. Norsk ornitologisk forening (NOF) anslår den norske bestanden til å væremellom 100 og 2000 par.
Føden består mest av insekter på sommerstid, og bær om høsten. Flokker av sidensvans som mesker seg på rognebær er et ganske vanlig syn om høsten og vinteren i sørlige deler av landet vårt, men fuglen spiser også bær av hagtorn, berberis, hegg og einer.
Sidensvansens kontaktlyd er en ringende trille med "srrrriii". Lyden stiger i styrke rett før flokken letter fra et tre. Sangen, derimot, er en serie med langsomme lokkelyder iblandet litt grovere "sirr sirrrr tjark-tjark tji-tjark sirrr sirrr" etc.
