Krikkand er med sine 200-300 gram og et vingespenn på omtrent 59 cm vår minste gressand. Fuglen blir også kalt lortand og pyttand.

Fuglen hekker i både fersk- og brakkvann i svært så ulike biotoper, helst i næringsrike sjøer med frodig kantvegetasjon og små tjern i lavlandets skogsterreng til vierbeltet på høyfjellet, men også langs elvebredder og kyster.

I praktdrakt er hannen gråbrun med rødbrunt hode med et grønt felt fra øyet til nakken som er smalt gullkantet. Sidene av undersiden på stjerten er klart gul med en svart kant. Det løper en vannrett stripe langs den grå kroppssiden. Hunnen er på sin side gråspraglete, og er til forveksling lik stokkand-hunnen, men har spinklere nebb. Begge kjønnene har et klargrønt vingespeil.

Reiret plasseres godt skjult på bakken i skogsmark. Hunnen legger her 8-12 kremgule egg som ruges ut av henne alene i ca. 23 dager. Etter klekking søker både hunnen og ungene til nærmeste vann. Ungene blir flygedyktige først etter 25-30 dager.

Krikkand er en trekkfugl i våre områder og overvintrer i Vest-Europa, som oftest i den sørlige delen av nordsjølandene. Den kan være svært tallrik, og ses ofte i store flokker i lavlandssjøer og viker ved havet etter klekkingen.

Lyden er hyppig plystrende. Hannen har et ringende krrrik, mens hunnen er noe hesere og lysere i tonen. Det er trolig lyden som har gitt arten navnet krikkand.