Skjærpiplerke er en 15-17 cm lang spurvefugl i erlefamilien (Motacillaceae). En nokså kraftig bygd piplerke med generelt mørkere farger og mer utflytende tegninger enn det vi finner hos andre piplerkearter.
De ulike artene av piplerker er ved første øyekast veldig like, og dermed vanskelig å sikkert skille fra hverandre. Et sikkert kjennetegn hos skjærpiplerke er de vanligvis mørke, rødbrune, men aldri rosa beina og det relativt lange og mørke nebbet.
Fjærdrakten er gråbrunt spraglete med en noe uklart tegnet underside som gir et litt skittent inntrykk. Øyenbrynsstripen er ofte difus og kort. Rundt øyet har fuglen en difus, hvit øyering. Oversiden er gråbrun med et svakt olivengrønt skjær. Ryggpartiet er utydelig mørkt flekket. Kjønnene er like.
Det finnes tre underarter av skjærpiplerke:
- A. petrosus petrosus (Montagu 1798) - nominatformen, hekker i Irland, Storbritannia, Nordvest-Frankrike og Kanaløyene.
- A. petrosus kleinschmidti (Hartert 1905) - hekker på Færøyene, Shetland, Orknøyene, Fair Isle og St. Kilda.
- A. petrosus littoralis (Brehm 1823) - hekker i Fennoskandia og Nordvest-Russland.
Skjærpiplerke hekker langs klippekyster, men også i skjærgården, og finnes i Norge på de fleste steder langs hele kysten. Reiret består av gress og mose plassere gjerne i en fjellsprekk eller i en grop direkte på bakken. Her legger hunnen 4-6 gråhvite egg med mørkere flekker som ruges i 14-15 dager. Fugleungene blir flyvedyktige etter ytterligere ca. 16 dager.
Som hos andre arter i familien, er reirene ofte utsatt for hekkeparasittisme fra gjøk.
Føden består av snegler, mark, små krepsdyr, insekter og biller. Proporsjonene av hvert byttedyr varierer med sesong og lokalitet. Fuglen jakter som regel på byttet til fots, og ses bare en sjelden gang flygende for å fange insekter. Den er et vanlig syn i belter av oppskylt råtnende tang og tare langs kysten, hvor den jakter på alt fra tanglopper til tangfluer, ofte i større flokker.
Skjærpiplerke er en nokså uredd fugl, og flyr ikke langt unna dersom den blir forstyrret.
Fuglen regnes for å være en delvis trekkfugl. En del individer overvintrer langs norskekysten, mens andre overvintrer langs kysten fra Vest-Europa sørover til Nordvest-Afrika.
