Stillits er en ca. 14 cm lang, fargerik fink med en vekt på rundt 24 gram. Arten finnes i det meste av Europa østover til Kaspihavet, og finnes også i norvestre Afrika.
Hannen og hunnen er like. Fuglen er umiskjennelig med sitt røde ansikt og ellers svarthvite hode. Ryggen er gulgrønn, mens buken og overgumpen er hvit. Vingene er svarte med et svært tydelig, bredt, klargult vingebånd som også er synlig på sittende fugl. Stjerten er svart med hvite flekker.
Nebbet er langt, beinhvitt og ganske spisst.
Stillits hekker i kulturlandskap med løv- og blandingsskog. Reiret plasseres godt skjult i en kløft nokså langt ute på en grein. De 4-6 blåhvite eggene med rødbrune flekker ruges i 12-13 dage av hunnen alene. Ungene er flygedyktige etter 13-18 dager. Foreldrene mater ungene med insekter den første tiden etter klekking, men både juvenile og voksne individer lever hovedsakelig av frø fra kurvplanter som f.eks. tistler og løvetenner, men også av frø fra ulike arter av løvtrær.
Lokkelyden er en trestavet, muntert, tikkelitt. Sangen er nokså lavmælt og beslektet med grønnsisikkens, og består av raske triller og mjauende toner i kvitrende serier.
Stillitsen er en delvis trekkfugl, og overvintrer i Vest-Europa, men mange fugler overvintrer også langs kysten vår og streifer rundt i mindre flokker på jakt etter føde. Fram til 1949 hadde det bare blitt registrert ett hekkende par i Norge, ved Oslo i 1911. Fra 1950-tallet har den derimot økt i antall og finnes nå hekkende rundt Oslofjorden, på Sørlandet og i Rogaland. Den norske bestanden vurderes til å bestå av mellom 5000 og 9000 par.
Arten kan deles inn i 12 underarter fordelt på to distinkte klader; veststillitser (carduelis) og øststillitser (caniceps). Nominatformen C. c. carduelis hekker i det meste av Europa, og er den som finnes i Norge.
