Landøyda er en middels høy (30-100 cm) opprett, håret eller glatt,, to- eller flerårig plante. Stengelen er forgreinet og furet, og har tallrike, fjær-flikete, halvt stengelomfattende stengelblad med flikete ører ved grunnen. De grundstilte bladene er som regel visne under blomstringen.


Planten blomstrer i juni-november med sterkt gule blomsterkurver (15-25 mm) med 12-15 tungekroner i store halvskjermer. Noen ganger kan tungekronene mangle helt og holdent. De indre kurvdekkbladene har en karakteristisk svart spiss.

Landøyda er ganske vanlig på åpen, tørr, sandholdig moldjord. Den vokser på beitemarker, sanddyner og grasbakker, i veikanter, jernbaner, skrenter og åkerkanter. I Norge finnes planten i lavereliggende strøk, helst langs kysten, fra indre Oslofjord til Trøndelag.

Dersom planten forekommer på beitemark i større mengder, legges som regel beitet helt øde siden den vrakes av kyr og hester på grunn av den bitre smaken. Og med god grunn: landøyda er svært giftig for beitende buskap og hester, da den fører til leversykdommen sirasyke. Den bitre smaken forsvinner når planten tørkes, og utgjør derfor også en fare i høy. Sauer blir derimot ikke påvirket av giften.

Landøyda har i folkemedisinen vært brukt mot blærebetennelse, diaré og vannlatningsbesvær